Det ondes problem

(i kortform)

(fritt gjengitt fra Lys og Liv; Tema: Tro og fornuft, ved Atle Ottesen Søvik)

Er det motsetning mellom på den ene siden å tro at det finnes en Gud som er god og allmektig, og på den andre siden at det finnes ondskap og lidelse i verden?

I avhandlingen The problem of Evil and the Power of God drøftes spørsmålet og kjernen i svaret ble følgende:

Utgangspunktet er at Gud ville skape en selvstendig verden. For at mennesket skulle ha fri vilje måtte Gud for det første skape en lovmessig verden, for at vi kunne forstå konsekvensene av våre handlinger. For det andre måtte Gud skape en verden som ikke er determinert (forutbestemt). Hvis verden er determinert, er bare en fremtid mulig, og da har vi ikke fri vilje. Vår selvstendige frie vilje gjør oss i stand til å gjøre moralsk onde handlinger. Indeterminismen i verden gjør at naturkatastrofer og sykdommer kan oppstå. Når Gud ønsker en lovmessig og selvstendig verden, kan han ikke gripe inn for ofte, for da ødelegges det selvstendige systemet. Men han kan gripe inn noen ganger.

Hvorfor skapte Gud en slik selvstendig verden hvor han bare kan gripe inn i blant uten å ødelegge systemet? Hadde det ikke vært bedre om han skapte en mindre selvstendig verden, hvor han kunne gripe inn mer og hvor det ikke skjedde så mye ondt?

La oss se på et tankeeksperiment: Du og jeg kan bare bli til i denne verden. Vi er fysiske prosesser som har oppstått i denne verden, og vi kunne ikke blitt til i noen annen verden. I så fall hadde det vært noen andre enn oss som hadde blitt til! Det er som å ønske seg andre foreldre. Det er i praksis umulig, for du er et produkt av dine foreldre! Hadde to andre foreldre fått barn så hadde de ikke fått deg, men en annen! På samme måte kan du bare bli til i vår verden. Skulle Gud skape deg, måtte han skape deg i denne verden, som altså er slik at Gud ikke kan gripe inn for ofte!

Likevel, hvorfor skapte han ikke noen mindre-selvstendige vesener i en bedre lav-risiko verden? I stedet for, som han altså gjorde å skape selvstendige vesener i en høyrisiko-verden? Nå står Gud også bak en lav-risiko verden, nemlig himmelen. Når Gud har skapt en slik verden, er det godt at han har skapt vår verden i tillegg. Du og jeg kunne ikke blitt skapt direkte inn i himmelen, det kunne bare andre vesener blitt. Hadde Gud skapt høy-risiko vesener inn i en lav-risiko verden, ville denne verdenen også blitt høy-risiko. Med andre ord: himmelen kunne blitt et like dårlig sted, som jorda er blitt. Derfor må vi, som du og jeg kan bare komme til denne gode verdenen, hvis vi først "blir gode" i vårt univers.

Gud er nemlig også en hellig og rettferdig Gud, ved siden av at han er barmhjertig: "Herren er nådig og rettferdig, barmhjertig er vår Gud." (Sal 116v5). For oss innebærer dette at Gud lar selvstendige vesener få konsekvensen av sine valg: Om noen ikke vil ha med ham å gjøre, vil de tilbringe evigheten uten Gud!. For de som vil ha med ham å gjøre derimot, er det en lav-risiko verden, nemlig himmelen i vente!

Gud viser sin rettferd også i dette at Han tilbyr overveldende kompensasjon i den neste verden for våre lidelser i denne verden. Derfor er det ingen motsigelse mellom å tro at det finnes en Gud som er god og allmektig samtidig som det finnes ondskap og lidelse i verden?

Omsatt til .htm-format ved Asbjørn E. Lund